Once, in a bygone era, a man said to me : "You have to have time to watch the clouds!"

When you were a child, happiness could be lying in the grass and looking up at the sky. Joyful memories of sunny warmth, of air saturated with fragrances caressing the skin, and of clouds gliding past, forming transitory figures. These impressions are etched into your memory forever. Memories of unprecedented moments, in which beings and figures appeared and disappeared – moments absorbed and retained. Just  close your eyes, and these images are alive within you as memories.

Life goes on. Good and bad days alternate, with no other explanation than that life itself is inexplicable. One moment you are sprawled on the ground with a broken back and without hope for the future, the next you are the king of the world and believe nothing people may say about transience and loss.

We are born alone, and we die alone. There is nothing else to do than to be present, and to be absolutely powerless in the face of the inevitable: to love.

When the time comes for you to perish, one can only hope that someone sits there and holds your hand. No-one ever comes closer to each other than this. This moment , where one person leaves and another remains, confirms more than anything else that we are seperated in our lives – and always were. How many mothers with their children dying in their arms have not begged God to be allowed to take their child's place? Just as unavoidably, she remains with her memories when the child has gone.

But – and this is a big ”but” – we compensate for this distance with love, trust, devotion , sincerity, empathy, courage, vulnerability and hope. In some of life’s golden moments, everything falls into place and you know in a wonderful way that you, with your insignificant voice, are part of a larger context. We experience this when we allow ourselves to surrender to the love of something, or someone. Slowly the child learns about loss and pain, and about hope, during its journey from its mother’s arms out into solitude – and back again.

Throughout history, people have expressed themselves in a multitude of ways. Through words, touch, sight, pictures and movement, they have tried to get a little closer to each other. The urge not to spend our days in solitude has given us "expression " as a tool to escape our isolation. Music, literature and other eternal expressions lead to emotional contact with people, both inside and outside of time.

Working with music created by contemporary composers, or composed many generations ago, allows us to experience moments where invisible threads connect moments in time. When we – children, youth and adults – work together and focus on breathing, dancing and singing, the miracle occurs again and again: all our small and large voices unite in something that is bigger than ourselves, and that transcends time.

This expression is perceived alone – but in a community. Everyone adds what they feel to The Great Song. They look for each others’ voices, they breathe and dance in synchronicity. In the same way that kelp moves simultaneously, in time with the ocean's movements, the individual musician's voice intertwines with other musicians’ voices in time and space. And like a sea filled with kelp, the music surrounds us and leads us where it wants us to go.

Music is the expression of goodwill, where the happiest moments occur when everyone participates on their own terms and your fellow players watch out for what you bring into the moment, as they yearn to make this moment their own.

Because music is the art of the moment, the memory of it is the only impression it leaves behind. These memories are probably as numerous as the number of people who were present when they were created. Basically, we can never know whether the words we say when we want to recall a memory extend beyond the fact that you know that you were there together, shared the moment and experienced it together. Words cannot express exactly what this moment or this experience really was.

When children watch the clouds, there are just as many memory footprints created as there are children watching. If there was only one cloud in the sky, one can never know if the children seeing this cloud saw the same thing.

"You have to have time to watch the clouds."

En gang, i en svunnen tid, sa en mann til meg - ”du må ha tid til å se på

skyer!”

Lykke som barn, kunne være å ligge i gresset og se opp på himmelen. Gode minner om solvarm glede der luften, mettet med duft, kjærtegner huden og skyer glir forbi øynene og danner forgjengelige figurer, står risset inn i minnet for alltid. Minner om enestående øyeblikk der vesener og figurer blir til og blir borte – øyeblikk, se og bevar – lukk øynene og bildet er risset inn i deg som et minne.

Livet farer forbi. Gode og onde dager i følge, uten annen forklaring enn at livet selv er uforklarlig. I ett øyeblikk ligger du nede med brukket rygg og uten håp for framtiden, i et annet er du konge av verden og tror

ikke et ord av det som sies om forgjengelighet og tap.

Vi fødes alene og vi dør alene. Det er ikke annet å gjøre enn å være tilstede og i absolutt avmakt over det uungåelige, å elske.

Når det så engang er en selv som skal fare, kan man håpe at noen sitter der og gir en hånden. Nærmere hverandre kommer man ikke enn dette. Dette øyeblikket, der én farer og en annen blir igjen, bekrefter mer enn noe annet at man er adskilt i sine egne liv – og alltid var. Hvor mange mødre med sitt døende barn i hendene har ikke bedt til sin Gud om å få fare i sitt barns sted. Like ufravikelig sitter hun igjen med minnene når barnet har reist.

Men – og det er et stort men – vi bøter på avstanden med kjærlighet, tillit, hengivelse, oppriktighet, omsorg, mot, sårbarhet og håp. Ved noen gylne øyeblikk i livet faller brikkene på plass og man kjenner på en vidunderlig måte at man med sin lille stemme er en del av en større sammenheng. Mennesker kjenner det når de slipper seg ned i kjærlighet til noe eller noen. Langsomt lærer barnet om tap og smerte – og om håp – i reisen fra mors favn, ut i ensomheten – og tilbake.

Til alle tider har mennesker uttrykt seg på ulike måter. De har gjennom ord, berøring, blikk, bilder og bevegelse prøvd å komme litt nærmere hverandre. Trangen til ikke å gå alene gjennom tiden har gitt oss

”uttrykket” som verktøy til å nå ut av egen isolasjon. Musikk, litteratur og andre over tid bestandige uttrykk, gir emosjonell kontakt med mennesker, både i og utenfor tiden.

Å arbeide med musikk, skapt av samtidige stemmer, eller komponert generasjoner tilbake i tid, gir oss mulighet til å oppleve øyeblikk der tråder går gjennom tiden.

Når vi – barn, ungdommer og voksne – går sammen om å i øyeblikket puste, danse og synge, oppstår mirakelet igjen og igjen: Våre alles små og store stemmer forenes i noe som blir større enn oss selv og som går utover tiden.

Uttrykket oppfattes helt alene – i fellesskap. Alle legger det de selv føler for inn i den store sangen. De leter etter hverandres stemme, de puster og danser i samme tid. Akkurat som tareskogen beveger seg samtidig i

flukt med havets bevegelser, beveger den enkelte musikers stemme seg usynlig sammenvevd i tid og rom med andre musikeres stemmer – og som havet med tareskogen omslutter og leder musikken oss alle dit den selv vil.

Musikk er velviljens uttrykk, der de lykkeligste øyeblikkene oppstår når alle deltar på egne premisser og ens medspillere strekker seg etter å se nettopp det du bringer inn i øyeblikket og lengter etter å gjøre det til sitt

eget.

Fordi musikken er øyblikkets kunst er minnet av den det eneste avtrykket som settes. Minnene er trolig like mangetallige som antallet mennesker til stede da de ble skapt. Innerst inne kan vi aldri vite om ordene vi sender ut når vi vil gjenkalle et minne, strekker seg lenger enn til at man vet at man var der sammen, delte øyeblikket og opplevde - ikke hva øyeblikket eller opplevelsen var.

Når barn ser på skyer er det like mange minnesavtrykk som det finnes barn til å se – om det så bare var en sky på himmelen kan man aldri vite om barna som så denne skyen allikevel så det samme…

” Du må ha tid til å se på skyer.”